Året var 2014. Jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle begynne med styrkeløft.

Jeg møtte opp hos Oslo Styrkeløftklubb for å signere kontrakt.

Lokalet var en kjeller uten vinduer – stappa full av det som for meg så ut som svære folk med gigantiske vekter. Det klirra i jern, og vektene dundra i bakken. Folk prata og lo, og til og med ropte «kom igjen», «opp» og «start – press».

Støynivået var høyt. Og det så ut som om ingen brydde seg om at vektene lagde lyd.

Jeg hadde sommerfugler i magen, og var samtidig supernervøs, og litt redd.

Fyren som forklarte meg hvordan alt foregikk, spurte etter jeg hadde signert kontrakt om jeg ikke ville skifte og trene sammen med de andre? Det var mandag, og da folk flest pleide å møtes for å trene sine individuelle treningsprogram i fellesskap.

Jeg sa: «Takk, men det går fint! Jeg trenger ikke det i dag.» Jeg innbilte meg at han så litt forundra på meg.

Jeg tok på meg sekken igjen og stormet nesten ut lokalet. Jeg var overveldet, men jeg var også skikkelig glad. Fordi jeg hadde på følelsen av at jeg hadde funnet min plass. Jeg var bare ikke helt klar for neste steg (som jo er hele poenget med å melde seg inn: trene styrkeløft :P).

Men jeg hadde tatt det første steget.

12 år etterpå holder jeg fortsatt på med styrkeløft. Jeg har hatt perioder med mer og mindre styrkeløftretta trening, men det er uansett en stor del av hjertet mitt. Hvis du finner noe du virkelig liker, tror jeg du kan relatere deg.

Jeg er absolutt ikke blant de sterkeste innen miljøet, men det er ikke poenget. Poenget er å holde på med noe du liker, hvor det er mulighet for vekst, og du kan nerde og lære masse om deg selv.

Jeg har dessuten møtt noen av mine beste venner gjennom styrkeløft, og til og med kjæresten.

Du har kanskje også sommerfugler i magen iblandet frykt for å drite deg ut eller velge feil eller what not knyttet til noe du tenker på at du vil begynne med.

Kanskje du bare vil komme i gang med styrketrening mer regelmessig – fordi du vet at det er bra for deg. Du har lest det. Kanskje har du kjent det – men livet skjedde, og her er du. Langt unna der du føler du hører hjemme.

For å runde av denne «lange» teksten: det at du vil, kommer sannsynligvis ikke til å endre seg med tida.

Og det gjør trolig ikke den nølinga eller frykten heller.

Du kommer bare til å være eldre, og kjenne på det samme. Fordi fremtidsdeg er ikke en helt annen enn du er i dag.

Med mindre du utsetter deg for noe nytt.

Ta et ministeg, sånn som jeg gjorde. Du aner ikke hvor det ender – og du kan ikke tenke deg frem til det heller.

Og hvis du vil ha hjelp, kan du svare på denne mailen 😉 Link til tjenester ligger under her, hvis du vil vite sånt før du trykker på send. Det er åpent for nye 1-1-kunder over nett som vil ha hjelp til å bli sterkere (og føle seg sånn!) ut september!

PS: del meg veldig gjerne med en venn, så jeg kan nå ut til flere!
​