Rådet om å lytte til kroppen er et fint råd. Men hva med de gangene du prøver, og det kjennes som kroppen ber deg om å spise deg ubehagelig mett, ligge på sofaen hele helga eller bli værende inne etter jobb heller enn å dra ut for å trene eller møte folk? De gangene det kjennes som du styres av en indre sabotør i stedet?

Å lytte til kroppen virker ikke så hjelpsomt i slike øyeblikk (NB: før du leser videre vil jeg si at alt dette selvfølgelig har sin funksjon).

Hvis du stadig opplever å få signaler fra kroppen som ikke kjennes samstemt med eget velvære og gode intensjoner, kan det være lurt å reformulere det slik:

Å lytte til kroppen er nyttig informasjon, men er ikke det samme som å motta klare instruksjoner.

En del av deg skriker kanskje etter en frihet du ikke har latt deg selv oppleve.

En impuls kan dermed ha blitt så høy at det kjennes som hele deg - den kan overdøve alt annet. Samtidig kan det hende at denne rebellen som plutselig roper høyt, gjør det nettopp fordi du har en indre, kritisk og dømmende dialog, som stadig tråkker på din rebelske side. Hva annet skal den gjøre enn å rope? Den har ikke lyst til å følge de gode intensjonene du satte deg.

Den vil ha viljen sin.

Kanskje er delen som roper høyest redd og impulsiv. Kanskje den søker frihet fra støy og undertrykkelse, eller kanskje den rett og slett vil kjenne glede - uten hensyn til alt annet du også egentlig ønsker og trenger (som bevegelse, søvn og næringsrik mat).

Denne delen av deg som roper så høyt skal ikke ignoreres. Men kanskje er det smart å spørre deg selv dette:

Hva annet trenger jeg? Er det noe annet jeg vil?

Hvilke andre deler av meg har en annen stemme?

Og samtidig kan du spørre rebellen, eller den delen som roper høyest:

Hva vil du?

Hva prøver du å gi meg?

Hva er du redd vil skje hvis jeg ikke gjør som du sier?

Du kan også forsøke å se for deg hva som skjer hvis du gir den akkurat det den vil ha. Er det noe i deg som motsetter seg dette? Som ikke vil det? Hva forteller tidligere erfaring fra lignende situasjoner deg?

Var det å bli værende på sofaen noe som hjalp deg føle deg fresh og restituert etterpå, eller handlet det mer om motstand mot å endre situasjonen? Det ene eller andre er ikke mer riktig, og det er selvfølgelig situasjonsavhengig.

Erfaring kan ikke alltid gi deg svaret, men det kan bidra med et annet referansepunkt når du står midt i en dragning mot en bestemt handling. Spesielt når noe inni deg sier at det er motsatt av det du egentlig vil.