|
Ok, "coming in hot today." Bare en liten advarsel her, før du leser dagens epost :P Det er lett å ta trening for gitt. Vi gruer oss, fordi vi har en hektisk uke. Vi har ikke lyst. Det krever planlegging, og innsats. Kanskje er det ubehagelig. Men... det kommer en dag du ikke kan gjøre de bulgarske utfallene, eller den markløftvarianten. Du blir syk. Skada. Skikkelig gammel (det er stor sjanse for å trene langt inn i alderdommen, om du gjør det til en vane altså. Men du tar poenget). Hvis du kjenner meg litt, så vet du kanskje at jeg har opplevd hvor brutalt og urettferdig livet kan være. Det betyr også at jeg ikke kaster bort tid på å late som eller pynte på akkurat det at vi ikke er udødelige. Poenget er: trening er et privilegie. Et som i tillegg gjør at du tåler mer. Den korte, slitsomme innsatsen gjør livet lettere. Du bygger kapasitet. Enkelt sagt ber du kroppen om å tilpasse seg nye utfordringer. Og den gjør det, om du lar den. Så skal du løfte noe vekter denne uka? "Weak things break", som Louie Simmons sa. Du tåler mer enn du tror. Go get it! Jeg heier på deg! PS: dette er en veldig biased mail fra noen som elsker tunge vekter, og å hjelpe andre gå fra å tro at de ikke kan skjønne seg på styrketrening til å bli nyfrelst og hekta ;)
|
Temaer du finner her i stikkordsform: Styrketrening. Mestring. Styrkeløft. Kroppsbilde. Sunt forhold til mat. Overskudd. Mental helse. Selvregulering.
Året var 2014. Jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle begynne med styrkeløft. Jeg møtte opp hos Oslo Styrkeløftklubb for å signere kontrakt. Lokalet var en kjeller uten vinduer – stappa full av det som for meg så ut som svære folk med gigantiske vekter. Det klirra i jern, og vektene dundra i bakken. Folk prata og lo, og til og med ropte «kom igjen», «opp» og «start – press». Støynivået var høyt. Og det så ut som om ingen brydde seg om at vektene lagde lyd. Jeg hadde sommerfugler i magen, og...
Hallo! I innboksen min for en stund siden dukket det opp et nyhetsbrev fra en businesscoach jeg følger, der hun nevnte en fyr som heter Robert Yerkes. En psykolog fra USA, født i 1876. Jeg har sannsynligvis hørt om ham da jeg studerte psykologi, men herregud … jeg kan ikke huske alt. Så dette var nytt for meg, mest sannsynlig for andre gang :P For å være helt ærlig, han høres ikke ut som den mest inkluderende eller varme personen du kunne møtt på. Uansett, det er ikke temaet her. Noen...
God fredag! De to siste ukene mine har vært en miks av reise, opplevelser, mye styrkeløft (ikke egen løfting dessverre – bare hjelpe og heie på andre :P), coaching og skriving. Hvis det er én ting mastern har lært meg, så er det prioritering av det som haster mest. Og at deadlines er helt nødvendige. Selv når du ikke rekker fristene du setter (og forteller andre om), skaper de fremdrift. Noen ganger går det saktere enn vi vil, men det går fremover. Og apropos det: sånn er det med trening...