Her om dagen hadde jeg en samtale med en kunde om perfeksjonisme.

Vi snakket om hvordan perfeksjonismen kan hindre deg i å møte opp på trening.
​

Det tror jeg veldig mange kjenner seg igjen i. Når det kommer til trening og mat, er det ofte den alt-eller-ingenting-tendensen som gjør seg gjeldende.

Det kan f.eks skje at man velger å ikke dra på trening fordi man ikke har tid eller mental kapasitet (ork, som folk kaller det) til å gjøre en perfekt økt.

Men hva er egentlig en perfekt økt? Hva er det som er det beste?
​

For perfeksjonisten, så er det jo at alt skal gjøres så bra som mulig. Det handler ikke om at det må være perfekt, men det skal gjøres skikkelig. Og hvis planen sier seks øvelser med et visst antall sett og vekt, og du ikke får gjennomført det (eller tror du ikke får det til i alle fall), så er det bedre å ikke gjøre noen ting.
​

Man tenker kanskje ikke det, men det er sånn det kan bli i praksis. Vi kjenner oss jo igjen, de fleste. Samtidig høres det kanskje tullete ut? Du vet hva som hadde vært best. Om du skulle gi råd til noen andre i alle fall. Men det er en helt normal greie (barriere?).

Og hva må vi gjøre da?
​

Jo, da må vi øve på å bare gjøre tre øvelser, for eksempel. Innstillingen: Vet du hva, det er bra nok å møte opp og bare gjøre de tre øvelsene og dra hjem igjen.
​

Eller: jeg varmer opp, og så skal jeg ta en avgjørelse etter det.

Bare det å ha den innstillingen kan gjøre at man faktisk møter opp, får en godfølelse og finner ut at den energien man manglet var mental slitenhet, og ikke fysisk.

Så gjør man plutselig alt likevel. Det er ikke derfor du skal møte opp, men det kan jo være en effekt.

Med det sagt: det er viktig å lære seg når man bør velge hvile, og ikke. Men det kommer også med erfaring. Derfor er det bedre med sånne kompromisser, og heller bygge opp “møte-opp-muskelen”.

Da gjør du det du sier du vil. Og det, det er viktig for troen din på at du kan og får til ting, aka mestringstro.

​