Mens jeg skriver dette, sitter jeg på familiehytta ved sjøen i Belgia, helt alene.
Jeg er her for å skrive.

Saken er: Jeg er ikke en ålreit person å være rundt når jeg har eksamen eller skal levere oppgave.
Denne oppgaven er riktignok litt større enn vanlig: Jeg har planlagt den, søkt godkjenning, samlet data, og målet er at den en dag kan bli en artikkel i et tidsskrift.
Så la oss bare si at… tingenes tilstand er verre enn før.

Som regel ser det sånn her ut:
Jo nærmere innlevering jeg kommer, jo mer faller rutinene fra hverandre.
Kostholdet sklir ut, døgnrytmen blir rar, treningsrutiner eksisterer visst ikke lengre... og hvis noen (for eksempel Jeroen, samboeren min) påstår at styrkeløft er noe jeg vanligvis liker, så har jeg null problemer med å fnise hånlig og si:
«Det der er så uviktig.»

Så, jeg har egentlig bare gjort alle en tjeneste og dratt bort alene.
Jeg har tross alt selvinnsikt.

Prosessen kan beskrives som en blanding av ovenpåskap og sammenbrudd i roterende rekkefølge.
Litt som et barn som skal klare alt selv, men freaker ut med én gang foreldrene ikke er der.

Det har tatt meg tid å innse at det jeg sitter med faktisk er mine data – og at ingen andre kan forstå dem slik jeg gjør. Jeg er faktisk eksperten her. Det er på tide å eie det.

En av de viktigste tingene jeg har lært?

(Bortsett fra at personlige trenere har en unik mulighet til å skape en trygg, vektnøytral arena for kropp og helse — men at mange kaster bort den muligheten fordi de selv sliter med kropp og mat, og egentlig burde hatt hjelp til å jobbe med det før de ble trenere … litt som psykologer som må i egenterapi før de får pasienter?)

Det er at ambivalens er en del av livet.
At det er helt normalt å ønske å endre noe ved kroppen sin, samtidig som man vil akseptere den som den er.
At det går an å romme begge deler – og leve fritt uten at det ene utelukker det andre.

At det er rom for å ha ambisiøse mål, men også for å spørre seg: Hvor kommer de egentlig fra?​
Og at vi alle påvirkes av kulturen vi vokser opp i, enten vi vil det eller ikke. Men vi er også med på både opprettholde den, og endre den.

Hvis du har hengt med meg så langt: creds til deg ❤️
Dette var egentlig bare et lite utbrudd på internett.

Until next time,
Marie

PS: jeg jobber faktisk som personlig trener og ernæringsrådgiver. Jeg vet mine egne begrensninger, og er litt vel perfeksjnonist, så jeg tar ikke på meg “fulltidskunder” som jeg kaller det, før etter nyttår. MEN! Jeg vil gjerne tilby deg enkelttimer, og det jeg har kalt kostveiledning mini. Hvis du tenker mye på mat, prøver litt for ofte og mye å gå ned i vekt og stadig finner deg i samme situasjon, og du vil ha hjelpe til å komme deg vekk fra det, eller du bare generelt er forvirra av alle greiene du hører i sosiale medier om hvordan du bør eller ikke bør spise, så kan du booke enten enkelttime eller kostveiledning mini her.